info@inlo.no +47 22 17 36 65

Høringssvar til 17/3936 Høring – forslag til endringer i statsborgerloven og statsborgerforskriften

Høringssvar fra Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO) på forslaget til endringer i statsborgerloven og statsborgerforskriften

Innvandrernes Landsorganisasjon (org.nr. 976223659) er en landsdekkende og organisatorisk sammenslutning av frivillige innvandrerorganisasjoner i Norge som arbeider for likestilling mellom innvandrere og nordmenn, samt mellom innvandrergrupper, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning eller politisk overbevisning

INLO har gjennom sitt arbeid i snart tjue år sett hvor viktig integrering er, men også sett klare ulemper ved at man i integreringsdebatten ikke alltid klarer å skjelne på begrepene integrering og assimilering.

På latin betyr integrering «å gjøre hel». For at integrering skal fungere, må det derfor hele tiden foregå en positiv prosess mellom enkeltmennesker og myndigheter, der enkeltmennesket oppfatter seg som en del av helheten. Det er blant annet derfor at Europakonvensjonen om statsborgerskap har som formål å gjøre det enklere for mennesker å øke sin medvirkning i samfunnet for å kunne bygge en sterkere tilhørighetsfølelse til det landet man skal integreres i.

INLO ser det derfor som viktig at både enkeltmennesket og grupper av mennesker bidrar til gode integreringsprosesser. Med det kan ikke skje uten at bestemmende myndigheter legger forholdene til rette for dette.

Det er derfor INLO ser med både forbauselse og vantro på forslaget til endringer i statsborgerloven som nå er sendt ut på høring, der formålet med forslagene er «å stramme inn vilkårene for norsk statsborgerskap», for å bruke departementets egne ord. Departementet har foreslått at kravet til botid for statsborgerskap skal heves fra syv til ti år. Det foreslås videre at botidskravet heves med to år for grupper som Norge er internasjonalt forpliktet til å lette adgang til statsborgerskap for.

Det er ikke noe i dette forslaget som vil kunne føre til en bedre integreringsprosess.  Når det hevdes i pkt. 2.1. at «norske borgere bør ha en tilknytning til Norge», burde den klare logikken være et lovforslag som pekte i en helt annen retning, med intensiver som virkelig sporet de som ønsker å søke om norsk statsborgerskap til å bli integrerte og å føle tilknytning til landet så fort som mulig – nettopp for å kunne søke om norsk statsborgerskap i en overskuelig framtid. Gjeldende forslag til lovendringer legger ikke opp til det. Gjeldende forslag til innstramninger fører kun til økt utenforskap og vanskeliggjør et godt integreringsarbeid. Det kan da heller ikke være noen grunn til at et norsk statsborgerskap skal henge høyere enn for eksempel et svensk statsborgerskap. Gjeldende regler for statsborgerskap i Sverige, mener vi er et greit utgangspunkt for en lovendring på dette området.

Vår høringsuttalelse har stort fokus på konsekvenser etter endringen i statsborgerloven og statsborgerforskriften. Bekymringen her er at hvis Justis- og beredskapsdepartementet høringen blir vedtatt, dette kan være i strid med menneskerettigheter som oppfordrer ‘’Respekt for menneskeverd, demokrati og likestilling’’, grunnleggende normer over store deler av verden. Å lage enda mer vanskelige krav til å ha norsk statsborgerskap kan i viss grad forverre ytterligere innvandrernes situasjon i Norge i forbindelse med integreringssystem per i dag, som ikke er lett og enkelt. Forskjellen i sysselsetting mellom innvandrere og majoritet er også stor.

Sysselsettingen er en stor utfordring i den norske integreringen. Vi har store grupper som står utenfor arbeidsmarkedet. Enkelte grupper har svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Jo svakere man står, jo lettere er det å falle ut.

Forlengelsen av varighet kan føre til enda mer frustrasjon, motløshet og spesielt skape hindring til bedre integrering av innvandrere. Mange kommer hit med et sterkt ønske om å bli integrert. Folk tar gjerne usikre, midlertidige jobber til tross for at de kanskje er høyt utdannet. I tillegg er innvandrere mer utsatt for konjunktursvingninger og nedbemanninger. De har ofte mer usikre jobber og sliter mer i overgangen til den nye jobben enn de norskfødte gjør. Det er svært viktig å integrere flyktningene som kommer til Norge gjennom arbeid. Dessverre er det imidlertid en stor utfordring å skaffe arbeids plass for flyktningene.

Her er det noen innspill:

  1. Sette i gang gode integrasjonsforanstaltninger av innvandrere. For å lykkes med integreringen av flyktninger og bevare suksessoppskriften i det norske arbeidslivet, må de få norsk kompetanse. Både myndigheter og partene i arbeidslivet bør bidra. Majoritetsbefolkningen, herunder arbeidsgivere, må tørre å slippe innvandrere inn på riktige premisser, uten fordommer og usaklig forskjellsbehandling
  2. Enkelte endringer i statsborgerloven og statsborgerforskriften for å oppdatere regelverket skal gjøres på en etisk måte, med tanken på verdier og beskyttelse av innvandrere og flyktninger.

Punkt 2.4.3: Vi ser med bekymring på hvilke konsekvenser det kan ha at kravet til botid for søkere som er gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger heves fra tre til fem år, og at botid og ekteskapstid til sammen må utgjøre minst ti år. Vi mener at det er urovekkende at et slikt økt krav om botid i noen tilfeller i praksis vil kunne bety at en person føler seg tvunget til å bli i et forhold som kan være skadelig, fysisk eller psykisk, i to ekstra år. Vi mener det blir feil når konsekvensene av en lov i seg selv i mange tilfeller kan være med å vanskeliggjøre det å gå ut fra et vondt ekteskap, i og med at man da mister muligheten til å søke om norsk statsborgerskap hvis man går ut av ekteskapet før det er gått fem år med botid.

I tilfeller der en mann eller kvinne har havnet i et ekteskap som oppleves vondt og/eller som er resultatet av tvang, så vil det at kravet om botid heves kunne medføre enorme vansker og traumer for den som da opplever å føle seg fanget til å bli i ekteskapet, for først etter fem år kunne få mulighet til å søke om norsk statsborgerskap, komme seg ut av ekteskapet og få muligheten til å leve selvstendig og fri her i Norge.

Når det gjelder punkt 3. om økt karenstid, vil vi få komme med følgende synspunkter:

Selv om det til nå ikke foreligger vitenskapelige dokumentasjoner på at det er straff- eller økt straff – i seg, som forhindrer ulike typer av kriminalitet.  Det er i første rekke helt andre preventive tiltak som er kriminalitetsforebyggende. Derimot vet vi at følelsen av utenforskap og fremmedgjøring (alienasjon) kan være en bidragende årsak til visse typer av kriminelle forhold. Vi har imidlertid aksept for at samfunnet også er bygd opp rundt et rettssystem, der straffeutmålinger er en del av dette.

Vi ser imidlertid ingen logisk grunn til den økning av karenstid som her foreslås. Vi mener at dagens gjeldende rett på dette området er mer enn godt nok. Karenstiden er jo i – i det store og hele – kun en påplussing av tildelt straff, eller en ekstrastraff. Da bør vi også passe på så vi ikke havner i en situasjon der «brødtyven Ali» behandles likt med andre som begår langt alvorligere straffbare handlinger. Derfor vil vi foreslå at karenstiden for fengselsstraff i til og med 20 dager, senkes til ett år og at karenstiden for fengselsstraff til og med 90 dager senkes til to år. Det vil gi samfunnet større muligheter til å arbeide mer effektivt i preventiv forstand med mennesker som har begått mindre straffbare handlinger og med mulighetene for et norsk statsborgerskap som et intensiv. For hvordan man nå velger å snu og vende på det, er vel integreringsarbeid viktig også ovenfor straffedømte mennesker?

Vi vil i tillegg oppfordre departementet til å utarbeide et forslag til lovendring og der skalaer for karenstiden gjøres mildere i de tilfeller der straffeutmålingene er gjort betinget, eller har medført samfunnsstraff.

I denne høringsuttalelsen har vi unnlatt å komme nærmere inn på punktene 4, 5, 6, 7 og 8. Likevel vil vi påpeke at det under disse punktene (spesielt under pkt. 8.) er forslag til lovendringer som vil gjøre det vanskeligere for mennesker uten norsk statsborgerskap, men med bosted i Norge å for en tid flytte utenlands for å gjennomføre studier. Om ikke disse menneskene kan vende tilbake til Norge uten å bli straffet i form av økt karenstid, vil Norge kunne gå glipp av viktig kompetanse. Det finnes jo nok av eksempler på at innvandrerungdommer ikke bare er skoletapere, men også skolevinnere.

Liken til høringen: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing—forslag-til-endringer-i-statsborgerloven-og-statsborgerforskriften/id2563797/

Vi takker med dette for muligheten til å få komme med dette høringssvaret.

Med vennlig hilsen

Innvandrernes Landsorganisasjon,

v/ styreleder Michael Malaker Rana